Den som ennå identifiserer seg med sitt illusoriske lille selv, må vel kunne sies å være i besittelse av et perspektiv som holder hver enkelt av oss separat fra alle andre og Gud. Og det er nettopp da man opplever ensomheten og smerten.

Derimot vil den som identifiserer seg med sitt høye Selv, ha et perspektiv – en oversikt – som binder alle sammen. Og da er det ikke nødvendig å kalle seg det alle vet at man allerede er.

“Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure” – Nelson Mandela.

Gud er i sentrum når man er kristen? Tja, er han nå egentlig det. Det er vel lite som taler for at den kristne gud er mindre menneskeskapt enn enhver annen guddom som mennesket i sin søken etter egen betydning har klart å finne på. For det å tro på en gud som passer på hver enkelt av oss, styrer himler og planeter (og finanser også forstår jeg;) er jo ikke annet enn fantastisk selvgodt. Da må jo vi menneswker være veldig spesielle, og hver av oss ha en helt spesiell betydning. Må jo være deilig å tro, men get real og se hvilken ønskedrøm dette er.